Hamars glemte kongevalg
Hamarkaupangen spilte en sentral rolle da svenskekongen Karl Knutsson Bonde prøvde og bli norsk konge i 1449. Det er neppe mange som er klar over at kaupangen hadde en sentral plass i et dramatisk kapittel i norgeshistorien. 25. oktober 1449 ble han etter intense forhandlinger i Hamarkaupangen kårettil norsk konge!
Fra Hamar gikk vegen direkte til Trondheim der han ble kronet til konge i Nidarosdomen. Men han ble raskt utspilt av danskekongen Christian, så han beholdte kongemakten i Norge i et knapt år. Men historien er spennende. Hadde Karl vunnet denne dramatiske tvekampen, hadde han spilt sine kort annerledes, kunne norgeshistorien fått en helt annen fortsettelse, kanskje det ikke hadde blitt noen «400-årig natt», som dansketiden er blitt karakterisert som.
Under byjubileet neste år kan vi markere at det er 575 år siden de dramatiske dagene i Hamarkaupangen.
Selv om Karl bare var norsk konge i et års tid var han svensk konge i tre (!) omganger, først fra 1448 til 1457, så fra 1464 til 1465 og endelig fra 1467 til 1474. Men i norsk historie ble han bare en parentes.
Hva var det som skjedde?
Høydramatisk i Hamarkaupangen
Det var dramatiske måneder og år da kampen om kronen pågikk som verst. Hamar sto sentralt takket være Hamarbispen Gunnar Thorgardsøns, som spilte en sentral rolle da det skulle velges ny konge. Han og Aslak Bolt i Nidaros jobbet sterkt for at det skulle bli Karl Knutsson, og det var de som foretok kroningen i Nidarosdomen.
Litt tidligere, sommeren 1449, lot danskekongen Christian av Oldenburg seg kåre til norsk konge i Marstrand. Men i Norge jobbet sterke krefter for Karl, og det gikk brev til Sverige om at han måtte overta Norges konge.
Dette førte etter hvert til at han, sammen med 900 væpnede ryttere den 29. september satte kursen mot Norge og Hamar. I kaupangen møtte han allmuen på Hedemarken og Opplandene. Det var høydramatiske dager, det sydet og kokte i Hamarkaupangen.
Norgeshistorie
I tillegg til biskop Gunnar deltok også en rekke adelsmenn, og andre av kirkens menn i forhandlingene med kongen. Dette kulminerte med at de fremmøtte riddere, væpnere, bønder og allmue «sverget med opprakte hender på Gud og St. Olav at det ikke kunne se rettere enn at det var til rikets og allmuens beste å ta kong Karl til norsk konge».
«Derfor har vi nå, hele menige allmuen som der da var sammen hyllet, samtykket og annammet førnevnte høybårne fyrste kong Karl til vår fullmektige konge i Norge, slik som oss loven bør å gjøre, og gitt ham vår fullmektige røst til ære å ha kongenavn og være konge over Norges rike», forteller de gamle opptegnelsene. Da skjedde det norgeshistorie i Hamarkaupangen.
Fra Hamarkaupangen gikk turen i huj og hast til Nidaros, der allmuen nordafjells gjorde felles sak med opplendingene og hedmarkingene. Og der ble kong Karl kronet til Norges konge.
Svenskene ga opp
Men kampen om Norges trone var ikke over. Tvert om, det var danskenes kong Christian som til slutt trakk det lengste strået. Det vil føre for langt å gå i detalj om alt som videre skjedde. Selv om kong Karls tilhengere hadde fått kronet han i Nidarosdomen, visste de at makt også ble vunnet på slagmarken. Derfor dro kongen rett tilbake til Sverige og utrustet en hær. Fjerde juledag 1449 dro han fra Stockholm, med Akershus festning som mål, der kong Kristians menn hadde forskanset seg. Kong Karl fikk raskt herredømme over Oslo, men festningen holdt stand. Det ble omslaget, og mismotet spredte seg, og det ble etter hver enighet om våpenhvile. På et møte i Halmstad utpå våren 1450 ble det klart at danskekongen var den sterkeste, og kong Karl frasa seg alle sine krav på Norges trone.
Snipp snapp snute, så var den kongesagaen ute.
